Dette verket fanger den rolige skjønnheten ved kysten, der lavvannet avdekker de intrikate teksturene av sandstranden og de bratte klippene. De varme gyldne nyansene av sand står i strålende kontrast til de kalde grønne og blått av vannet og algene, og skaper et beroligende, men dynamisk tableau. Myke penselstrøk formidler de milde krusningene av tidevannet, mens den skyete himmelen, malt i lyse grå og hvite, gir en følelse av rolig melankoli; det føles nesten som om tiden i seg selv stopper her, i naturens omfavnelse.

Komposisjonen er slående, med de høye klippene som fungerer nesten som voktere, rammer inn scenen og leder betrakterens blikk mot horisonten. Det er en emosjonell resonans i hvordan lyset danser på vannoverflaten, og vekker følelser av lengsel og ettertanke. Monet's teknikk for å fange de flyktige kvaliteter av lys og farge tillater en dyp tilknytning til naturen; hvert besøk til denne stranden er en påminnelse om skjønnheten som finnes i forbigående øyeblikk. Den historiske konteksten av dette verket, som ble skapt under den impresjonistiske bevegelsen, forsterker dets betydning, da det personifiserer overgangen til å fange hverdagslige scener på en malerisk, men naturalistisk måte, og inviterer seerne til å sette pris på nyansene som ofte blir oversett.