I dette fortryllende verket omfavner eteriske lag av tåke landskapet og skaper en drømmende atmosfære som omgir betrakteren. De myke, delikate penselstrøkene fremkaller den rolige essensen av en morgen i Vetheuil, hvor de uklare bygningene svever som spøkelser, som antyder liv, men forblir innhyllet i tåken. Elven, et reflekterende speil, fanger inntrykket av glitrende lys og farger, og tilfører en somber kvalitet som inviterer til ettertanke. Den impresjonistiske teknikken er kjennetegnende for Monet, med hans evne til å fange flyktige øyeblikk av naturlig skjønnhet som vises her i all sin prakt.

Fargepaletten er en subtil blanding av blå og pastellfarger, med bare hvisker av gult og rosa som symboliserer en stille morgen. Monet balanserer dyktig disse myke tonene, og skaper en mild kontrast med de uklare silhuettene av bygningene. Komposisjonen fører øyet gjennom landskapet; man kan føle den friske luften og høre det lette raslingen av blader mens de beundrer de lett bølgende vannrefleksjonene. Dette verket viser ikke bare Monets kunstneriske dyktighet, men fungerer også som en gripende påminnelse om naturens flyktige skjønnhet, som vever sammen historie og følelser med hvert penselstrøk.