Maleriets tiltrekning er umiddelbar, ikke sant? Det er som et øyeblikksbilde av en parisk gate, frosset i tid. Komposisjonen er slående, med et noe skrått perspektiv, som om vi ser ned fra en balkong eller et nærliggende vindu. Bruken av farger er bevisst; dempede jordtoner danner bakgrunnen som figurene i sine mørke klær og de dristige hattene skiller seg ut mot. Hunden, en sjarmerende fargeklatt, tilfører scenen et snev av spontanitet, og esken som en kvinne holder fast i, er den eneste antydningen om en moderne bekvemmelighet. Man kan nesten høre den fjerne duren fra vognene og den hviskende praten fra forbipasserende, selve byens puls.