I denne fascinerende scen dukker Houses of Parliament opp fra et slør av tåke—hver tårn og spiss antyder silhuetten til en engang majestetisk fasade. Bakgrunnen er badet i myke rosa og lavendelfarger, smeltet sammen for å skape en drømmende atmosfære; det er som om hele byen er innhyllet i en mild tåke, som slører grensene mellom virkelighet og fantasi. Vannet nedenfor reflekterer disse fargene, virvler med nyanser av blått og varme toner, og inviterer betrakteren til å miste seg selv i dette rolige, men urovekkende miljøet.

Penselstrøkene er dyktig påført, noe som viser Monets mestring over lys og tekstur. Komposisjonen trekker blikket oppover mot den høye strukturen, som stolt står midt i den innhyllende tåken, og fremkaller en følelse av nostalgi og nysgjerrighet. Det er umulig å ikke føle en forbindelse til tidens flyktige øyeblikk; skjønnheten av en soloppgang eller solnedgang når alt ser ut til å være mulig, men også flyktig. Her maler Monet ikke bare et fysisk sted; han fanger en stemning, en essens—en invitasjon til å reflektere over tidens gang og skjønnheten i dens forbigående natur.