Badet i det myke, diffuse lyset fra en nedgående sol, fanger dette bybildet den stille majesteten til Londons Waterloo Bridge. Kunstnerens penselstrøk er delikate og teksturerte, lag med pastelltoner som blandes med en tåkete atmosfære som forsiktig uskarper horisonten. Komposisjonen balanserer den solide strukturen til broen med solens flyktige glød, som kaster en varm, gyllen dis over vannet nedenfor. Den dempede paletten av blått, rosa og oker framkaller et øyeblikk hengende i tid, hvor byens støy mykes opp til en rolig, nesten drømmende stillhet.

Den impresjonistiske teknikken inviterer til å føle den kalde luften og høre den svake rislingen av elven under buene. Dette verket vibrerer av en følelse av ro og refleksjon, kanskje en subtil hyllest til Londons motstandskraft og varige ånd under den vanskelige tiden i 1918. Det er en tidløs hyllest til skjønnheten i hverdagslige byscener, som forvandler en vanlig bro i skumringen til en poetisk visjon av lys, skygge og atmosfære.