Det fengende portrettet viser en ung kvinne med et mykt smil, som umiddelbart fanger tilskueren oppmerksomhet. Hennes delikate trekk er rammet inn av en kaskade mørkt hår, mykt stylet, som fremhever hennes strålende uttrykk. Kunstneren fanger mesterlig blikket hennes og gjør det både innbydende og ettertenksomt. Bakgrunnen, en harmonisk blanding av grønne og blått, setter scenen for figuren hennes, og skaper en rolig atmosfære som resonerer med fred. Hennes antrekk, preget av en dyp blå kjole og en slående hvit rynket krage, tilfører et element av eleganse og sjarm, som står i vakker kontrast til hennes hudfarge.

Penselstrøkene er løse, men bevisste, og produserer en tekstur som føles levende; hvert strøk ser ut til å puste, som ekko av den livlige ånden til emnet. Renoirs bruk av farge—spesielt hans dyktige bruk av lys for å belyse ansiktet hennes—øker den følelsesmessige virkningen av verket, og vekker en følelse av varme og intimitet. I konteksten av impresjonistbevegelsen på slutten av 1800-tallet, fungerer dette stykket som et symbol på Renoirs overgang mot å kombinere realisme med en mer myk, emosjonell fremstilling av temaene. Det står som et vitnesbyrd om epokens utforskning av lys, farge og menneskelig forbindelse, og fanger et flyktig øyeblikk av skjønnhet og eleganse.