Scenen viser en kvinne som sitter rolig og mektig på en høy klippe. Hun har på seg en blå kjole dekorert med hvite stjerner og en hvit bluse under. Det gyldne håret hennes er kronet, kanskje som et symbol på visdom eller inspirasjon. Rundt henne leker små putti, disse små barnelignende figurene har fyldige, nesten gjennomsiktige kropper som står i kontrast til de jordfargede steinene. Disse putti, som spiller musikkinstrumenter og holder kranser, kan representere poesins muser eller ånder, og gir et mytisk preg til scenen.

Kunstnerens penselstrøk varierer mellom myke og tydelige, bakgrunnen med fjell og himmel glir inn i en tåkelignende dis som gir en drømmende stemning, mens kvinnen og putti er mer tydelig malt for å fremheve deres betydning. Farbpaletten kombinerer dempede brune og grå toner med klare blå nyanser og varme hudtoner, og balansen skaper seriøsitet og livskraft. Komposisjonen er flytende; puttienes sirkulære bevegelser leder øyet naturlig mot hovedfiguren. Verket vekker en følelse som er både beroligende og oppløftende, som hvisker om diktets og inspirasjonens evige kraft. I historisk kontekst reflekterer maleriet en romantisk idealisering av intellektuell og kunstnerisk opplysning fra 1700- og tidlig 1800-tall, og tjener som en tidløs hyllest til kreativ inspirasjon.