I dette imponerende verket trer storslagthet av Rouen-katedralen frem gjennom en delikat tåke av farge og lys. Strukturen står majestetisk, dens intrikate detaljer nesten oppløses i et lerret av svimlende toner. Monet bruker mesterskap av en teknikk med brutte penselstrøk, og lager lag med livfulle farger for å fange katedralens fasade badet i middagssol. Fra en okergrunn til myke blå og dempede lilla toner, beveger og danser fargene over overflaten, og tyder på det flyktige lyset på stein. Den totalsammensetningen drar øyet oppover, og skaper en kraftig vertikalitet som etterligner katedralens høyder, og inviterer seeren til å miste seg i dens monumentale nærvær.

Selv om fremgangsmåten kan synes abstrakt, har hvert penselstrøk et klart formål. Den følelsesmessige resonansen er merkbar – man kan nesten føle varmen fra solen som filtrerer gjennom atmosfæren, som stråler lys over denne storslåtte bygningen. Monets undersøkelser i denne perioden reflekterer et betydelig brudd med tradisjonelle metoder, og omfavner et umiddelbarhet og vekt på oppfatning over presise detaljer. Dette verket innkapsler essensen av impresjonismen, og vektlegger atmosfæren og tidens strømning, samtidig som det markerer Monets personlige utvikling som kunstner. Som seere observerer vi ikke bare en bygning; vi opplever et øyeblikk der lys og farge møtes og minner oss om det guddommelige i jordisk arkitektur.