Dette suggestive maleriet drar betrakteren inn i en mørk, mystisk hule opplyst av et spektralt, flammet lys som strømmer nedover de steinete veggene. Komposisjonen er tett og mystisk, med et surrealistisk spill av lys og skygge som skaper en nesten annen-verden atmosfære. Til venstre lurer en mørk, truende slangelignende figur med gjennomtrengende øyne, mens en gruppe sårbare, sammenflettede menneskefigurer til høyre ser ut til å be eller lide, deres former smelter sammen med omgivelsene. Det dype blå vannet står i skarp kontrast til de varme, flammetoner over, og gir scenen en følelse av emosjonell spenning og nært forestående fare.

Moreaus mesterlige bruk av lag og rike teksturer inviterer til nøye betraktning; penselstrøkene er uttrykksfulle, men kontrollerte, og vever sammen det fantastiske og det naturlige med en drømmende flyt. Fargepaletten — dominert av mørkebrunt, blått og innslag av oransje og gult — forsterker verkets gåtefulle stemning. Verket berører temaer om myte og transformasjon, og vekker gamle fortellinger til live der slanger symboliserer både visdom og fare. Den emosjonelle virkningen er dyp, og vekker følelser av ærefrykt, frykt og fascinasjon, mens den tvetydige fortellingen oppmuntrer fantasien til å utforske symbolske dyp og eldgamle mysterier.