I dette fengslende landskapet utfolder vinterens essens seg på lerretet, og framkaller en rolig, men streng skjønnhet. Forgrunnen domineres av snødekte steiner, hvis grove tekstur fremheves av myke hvite penselstrøk og innslag av dempede farger—subtile lilla og blå nyanser—som titter frem gjennom is og snø. Disse dristige formene leder blikket mykt mot det omfattende vannet, som glitrer i teal og grått, der den kalde roen er merkbar. De fjerne åsene reiser seg forsiktig mot horisonten, innhyllet i tåke, og skaper en drømmende kvalitet som inviterer til refleksjon og kontemplasjon. Munch klarer tydeligvis ikke bare å fange et scene, men også å fange ånden av en vinterdag.

Den samlede komposisjonen forklarer dristig penselarbeid med en uttrykksfull bruk av farger; maleren ser ut til å glede seg over dialogen mellom ro og uro. Atmosfæren er ladet, men fredelig, fylt med naturens hviskende lyder i dens stillhet. Som tilskuer kan jeg nesten føle kulden i luften, landskapets stillhet omslutter meg som et mykt teppe. Dette verket resonnerer med de dype følelseslagene som er karakteristiske for Munchs verk, og forbinder observatørens erfaring med kunstnerens indre verden og det ytre miljøet. En påminnelse om naturens skjønnhet og dens iboende ensomhet, dette stykket står som et vitnesbyrd om den følelsesmessige dybden som landskap kan overføre.