Maleren viser en fascinerende utstrekning av vannliljer som flyter lat på en rolig overflate og resonnerer med Monet's karakteristiske impresjonistiske stil; penselstrøkene er aktive, men beroligende, og skaper en livlig dans av farger. Smaragdgrønt og myke gule toner blander seg harmonisk med lette hint av himmelblå som reflekterer i vannet, og inkarnere en følelse av ren naturlig ro. Vannliljene ser ut til å flyte i en eterisk harmoni, med sine subtile rosa og hvite nyanser som skiller seg ut mot den grønne bakgrunnen, og skaper en atmosfære som er både fredelig og ettertenksom.

Det er umulig å unngå følelsen av å bli transportert til en rolig dam, hvisker av blader som forsiktig stryker over luften. Fraværet av en klar horisont antyder et intimt og uendelig forhold til naturen, og inviterer betrakteren til å dykke inn i landskapet. Skapt i en tid med sosial og global uro, representerer dette verket et fristed for Monet, og gjenspeiler hans pågående kamp med synstap mens det understreker den transformerende skjønnheten som består midt i kaos. Dette stykket, som dukker opp på slutten av Monets karriere, innkapsler ikke bare hans kunstneriske reise, men informerer også betrakteren om den evige tiltrekningen av natur.