Verket inviterer betraktere til å dykke ned i den enorme naturutstrekningen, som er fanget med en spontanitet som grensen til abstraksjon. Lysende lag av grå og blå skyer snurrer dramatisk over maleriet, og skaper en kakofoni av former og teksturer som nesten fremstår som levende; blikket til betrakteren trekkes oppover, fengslet av det dynamiske leken av sollys som strømmer gjennom åpningene i skylaget. Dette lyset og skyggen holder en vakker kontrast til det flate, rolige landskapet under—et felt som strekker seg mot en langt borte tretopp og sporadiske hint om menneskelig tilstedeværelse, kanskje et par hus som stikker opp mellom vegetasjonen...

Den rike paletten som brukes er et kjennetegn ved Constables stil—dype blåfarger som smelter sammen med myke gråtoner påkaller en emosjonell rytme som varierer med hvert blikk. Det antyder en dyp forbindelse til naturen; feltet nedenfor, detaljert med myke gule og grønne nyanser, fungerer som et forankringspunkt, mens den turbulente himmelen representerer de stadig skiftende humørene til jorden. I konteksten av sin tid, resonnerer dette stykket med romantikkens besettelse med naturen, som fungerer ikke bare som en enkel fremstilling, men også som en emosjonell respons til skjønnheten og uroligheten av den naturlige verden. Man kan nesten høre gressets rasling, vinden som hvisker mellom markene, og føle en dyp følelse av ro; en påminnelse om den rolige, men kraftfulle essensen av naturen...