I dette fengslende stilleben trekkes blikket til betrakteren umiddelbart mot den delikate juxtaposeringen av teksturer og former. En blekgrønn gipskropp står grasiøst mot en mykt malt bakgrunn av grønne og blå nyanser, som legemliggjør en aura av rolig enkelhet. Den utstråler en viss tilstedeværelse; den føles nesten menneskelig midt i et fredelig landskap av drapert stoff. Under torsoen ligger et brettet hvitt stoff som ser ut til å bølge forsiktig, og trekker oppmerksomheten mot sidene av to romaner som vises—det rike gule av ‘L’Assommoir’ og det milde blå av ‘Bel-Ami’. Disse bøkene er mer enn bare titler; de er en bro til historier—inviterende, hviskende hemmeligheter gjennom sine livlige omslag, men ligger stille, som om de eksisterer i et øyeblikk som henger i tid.

Fargepaletten valgt av Van Gogh—frodig grønn, milde blått og de varme tonene i bøkene—skaper en verden som føles levende, men samtidig rolig. Hver farge spiller sin rolle, fra den nesten eteriske hvite av drapering til friske grønne blader som ser ut til å være valgt med kjærlighet fra hagen. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp; i denne komposisjonen ser man ikke bare et stilleben, men også en refleksjon over livet selv—dennes skjørhet, skjønnhet og dybde. Verket oppstår fra et øyeblikk i 1887, og omfavner Van Goghs utforskning av hverdagslige gjenstander mens det subtilt henviser til dypere temaer av eksistens. Disse kjente gjenstandene fra kjøkkener og litteratur står på lerretet, men danser sammen i en harmoni som symboliserer den dype forbindelsen mellom kunstneren og emnet hans, samt verden rundt ham.