En praktfull komposisjon av blomster spruter ut fra en hvit vase, preget av en eksplosjon av farger og en energisk penselsteknikk. Hver blomst er unik, men de harmonerer i en rapsodi av former og nyanser. De livlige gule og hvite blomstene kontrasterer mot en dyp kobaltblå bakgrunn som forsterker deres vitalitet; mørket i bakgrunnen får hver blomst til å virke som om den lyser med et indre lys.

Den emosjonelle virkningen av dette kunstverket er dyp. Den dynamiske bevegelsen skapt av Van Goghs penselgrep leder blikket gjennom stykket, og fremkaller en følelse av glede, men også en anelse av melankoli, som reflekterer kunstnerens tumultartede følelsesmessige landskap i denne perioden. Historisk sett faller dette verket sammen med Van Goghs senere liv, da han kjempet med mental helse, men fant trøst i naturens skjønnhet – en gripende påminnelse om den skjøre balansen mellom lys og mørke i livet.