Verket fanger et stille øyeblikk i utkanten av en teglverksfabrikk, en scene omrammet av vidtstrakte marker. Bygningen, beskjeden men robust, er et vitnesbyrd om hardt arbeid, med sine symmetrisk plasserte vinduer og karakteristiske skorsteiner som strekker seg mot himmelen som fingre som peker oppover. Landskapet rundt, tegnet med delikate linjer og subtile teksturer, gir en følelse av harmoni mellom det rurale miljøet og menneskelig aktivitet—det er en myk rytme når en hestetrukken vogn sakte passerer. Et ensomt tre som svaiet lett i vinden gir en rolig kontrast til den solide fabrikken, som personifiserer naturens motstandskraft ved siden av industrielt liv.

Fargepaletten, selv om den hovedsakelig er monokrom, leker med interaksjonen mellom lys og skygge, og gir en nyansert dybde til komposisjonen. Skyggingsteknikken, et kjennetegn ved Van Goghs tidlige verk, gir en taktil kvalitet og en følelse av bevegelse som gir liv til scenen. Når man ser på dette verket, fremkaller det en følelse av nostalgi og ettertanke—en snapp av livet som vever arbeid og rikdommen av jorden. Dette stykket er betydningsfullt, ikke bare som en representasjon av Van Goghs utforskning av hverdagslivet, men også som en refleksjon av det sosiale skiftet på slutten av 1800-tallet, da industriens invasjon begynte å omforme Europas landskap.