I denne ikoniske scen fra filosofiens historie er luften fylt med spenning og dype følelser. Den sentrale figuren, Sokrates, fremstilles som han står fast mot sin skjebne, hans bare overkropp opplyst av det myke, omgivende lyset, i skarp kontrast til de mørke hjørnene av den steinbunnen som omgir ham. Kunstneren bruker mesterlig chiaroscuro-teknikker for ikke bare å fremheve Sokrates, men også for å trekke oppmerksomheten mot mange ansikter rundt ham, hver med en blanding av fortvilelse og tvil. Hans utstrakte hånd, som tilsynelatende leder dialogen, fanger essensen av filosofisk søking; selv i stunder av alvorlige konsekvenser fortsetter søken etter forståelse.

Fargepaletten er med vilje dempet, dominert av matte jordtoner som fremkaller en dyster atmosfære. Likevel, midt i denne dempede ordningen, gir glitrende rødt og blått i vitnenes klær et liv til et ellers dystert miljø. Denne nøye bruken av farge forsterker den emosjonelle vekten av scenen; man føler smerten som strømmer fra de sørgende figurene til venstre som vender seg i sorg, mens andre bøyer seg fremover, fascinert av Sokrates udådelige besluttsomhet. Komposisjonen guider betrakterens blikk rundt lerretet, og skaper en rytmisk flyt mellom fortvilelse og filosofisk innsats, som fanger kompleksiteten av menneskelige følelser i møte med tragedie.

Historisk sett resonnerer dette verket dypt med opplysningsidealer som vokste frem i Davids tid; det reflekterer en kultur som kjemper med fornuft, moral og konsekvenser av tanker. Sokrates, ikke bare en figur fra antikken, blir et symbol på de evige kampene man møter i jakten på visdom. Dette maleriet er ikke bare en visuell representasjon av et øyeblikk i tid; det betyr de dype filosofiske diskusjonene som definerer menneskets eksistens, og gjør det til et sentralt verk innen både kunst og tanke.