I denne rørende komposisjonen er scenen satt i en dyster og gripende atmosfære som skildrer konsekvensene av tragedien. Den livløse figuren av Hector ligger i midten, hans kropp gjengitt med mesterlig realisme som vækker en dyp følelse av tap. Rundt ham holder Andromache barnet sitt, ansiktsuttrykket hennes er en blanding av sorg og fortvilelse når hun ser på Hector; lengselen hennes virker håndgripelig, et vitnesbyrd om den dype følelsesmessige tyngden av deres separasjon. De rike teksturene i stoffene og de gyldne nyansene i bakgrunnen skaper en elegant kontrast mot temaets mørke, som forsterker den følelsesmessige tyngden av øyeblikket.

Fargepaletten sier mye — mørket omgir Hector, og personifiserer døden, mens Andromache og barnet deres er malt i lysere toner som symboliserer uskyld og vedvarende håp. Komposisjonen er mesterlig balansert, og leder blikket mot de tragiske protagonistenene, samtidig som den gir seeren muligheten til å føle den overveldende sorgen som fyller rommet. Dette kunstverket er ikke bare en gjengivelse av en mytologisk hendelse, men resonnerer dypt med menneskelige følelser av kjærlighet, tap og motstandskraft — en refleksjon over livets skjørhet og de uutslettelige båndene til familien.