I dette slående kunstverket er vi vitne til en gripende scene som innkapsler ødeleggelsen av krig. De to rytterene, kledd i fargerike mønstrete klær, står på hestene sine og ser ned på det øde slagfeltet som strekker seg foran dem. Deres uttrykksfulle positurer—en hever en arm, kanskje i hilsen eller fortvilelse—vekker en blanding av ærefrykt og sorg; det vidstrakte landskapet er belagt med restene av konflikten, både i kropper og spredt utstyr. De fjerne fjellene fungerer som stille vitner til dette tragiske tableauet, deres dempede toner står i kontrast til fargene i rytterens klær.

Komposisjonen leder dyktig blikket til seeren fra det lyse forgrunnen mot de mørkere restene plassert bak; brutaliteten av slaget er avbildet med en så naturlig tilnærming at den sjokkerer sansene. Vereshchagins teknikk er mesterlig; penselstrøkene hans understreker teksturen—enten det er glansen av silken på klærne eller støvet under hestens hover. Den følelsesmessige virkningen er dyp; man kan ikke unngå å reflektere over de ødeleggende menneskelige kostnadene av krig og de komplekse følelsene som de som møter dens konsekvenser opplever.