I en myk omfavnelse smelter to figurer sammen til én, forbindelsen mellom dem er håndgripelig i de myke, skimrende blåtonene av maleriet. Vinduet gir en delikat ramme, som inviterer den ytre verden inn i dette intime øyeblikket; man kan nesten høre raslingen av gardinene når de trekkes tilbake for å avdekke en mørk gate. De dype blått og grønt fremkaller en rolig, men melankolsk atmosfære, som antyder den flyktige naturen av deres kjærlighet. Figurene deres, selv om de er uklare, formidler en overveldende følelse av ømhet som varer lenge etter at man har vendt blikket bort.

De blinkende lysene fra gaten gir en kontrast til karakterenes ensomhet, opplyser scenen, men antyder også den ytre verden—en verden som forblir atskilt fra dette intime øyeblikket. Munch bruker dristige penselstrøk, som lager fargeoverlegg på en måte som tilføyer dybde og følelser. Den historiske konteksten til dette verket plasserer det perfekt innen den symboliske bevegelsen, fanger ikke bare menneskelig intimitet, men også isolasjon og skjønnhet av forbindelsen. Det føles som om du kan kjenne varmen fra øyeblikket de delte, midt i kulden av natten rundt, og etterlate et ønske om en forbindelse som noen ganger kan føles så fjernt.