I dette uttrykksfulle kunstverket blir vi trukket inn i en scene som snakker om ensomhet og motstandsdyktighet. Figuren av den gamle kvinnen står fremtredende mot en mykt vasket bakgrunn, hennes silhuett kledd i et tykt, mønstret sjal som strekker seg ned til føttene. De jordiske tonene i klærne hennes—dype svarte og grå—kontrasterer sterkt med de dempede, nesten eteriske tonene i bakgrunnen. Dette subtile samspillet mellom figuren og tomrommet rundt henne skaper en merkelig følelse av isolasjon, som om hun eksisterer på terskelen mellom rom og tid, frosset i et evig øyeblikk av refleksjon.

Hver detalj er impregnert med en følelse av hensikt: den krokete stokken hun holder hardt i høyre hånd antyder årene med liv som er levd, mens den lette vinkelen i posisjonen hennes og blikket nedover gir henne visdom av erfaring. Det er ikke bare et portrett av en gammel kvinne, men et meditativt verk om aldring, utholdenhet og den stille styrken til de som stille bærer livets byrder. Van Goghs karakteristiske penselstrøk, selv om de er dempet her, gir verket en taktil tekstur og dybde, som gjenspeiler de komplekse følelsene ved aldring.