I dette fascinerende verket fra 1888 presenterer Van Gogh en rolig landskapscene, som inviterer seeren til å stegue inn i et øyeblikk som står stille i tid; to store høystakker står fremtredende i forgrunnen, deres teksturerte overflater vakkert gjengitt i jordnære toner. Penselstrøkene er kraftfulle, men delikate, og formidler den taktile kvaliteten av høy mens det omkringliggende landskapet går i oppløsning i en virvel av linjer og punkter, og avdekker kunstnerens unike tilnærming til å fange bevegelse og lys. De uklare konturene av fjerne hus og en person som arbeider på markene gir dybde og liv til komposisjonen, og forankrer den i den romantiske sjarmen av livet på landet.

Farge spiller en betydelig rolle her, ettersom en varm sepiatonet palett omhyller verket i et mykt skjær; variasjonene av brun og oker vekker følelser av varme og nostalgi. Man kan nesten høre den myke raslingen av hvete og føle en lett bris - det er en enkel, men dyp framstilling av lykken i landlig tilværelse. Van Gogh, i denne perioden i Arles, fant enorm inspirasjon i landskapene rundt seg, og dette markerer en kreativ og fargerik utforskningsperiode. Den følelsesmessige påvirkningen av dette verket, med sin subtile, men kraftige billedspråk, gjenspeiler en kunstner som kjemper med sitt indre tumult mens han søker trøst i naturen. Dette verket er ikke bare en visuell representasjon, men en invitasjon til å oppleve landets ro, noe som gjør det til en betydelig del av utforskningen av Van Goghs kunstneriske reise.