Dette livlige tableauet fanger en kaotisk scene rik på moralske allegorier, som reflekterer tåpelighet og forfengelighet av menneskets natur. I sentrum av komposisjonen er et livlig landsbymiljø hvor figurer deltar i en mengde aktiviteter—noen jobber flittig mens andre er opptatt av tåpelighet. Gruppet av handlinger skaper en visuell kakofoni, som trekker blikket mot de intrikate detaljene i hver vignett. Man kan nesten høre klikket av verktøy og praten til innbyggerne, mens fjerne figurer forsterker temaet av det absurde som gjennomsyre scenen.

Pieter Bruegel den Eldres penselstrøk gir liv til hvert hjørne; husene er dekket av jordfarger, og himmelen over skifter fra gulløyeblikket til skumring, og ekko av menneskelig kamp mellom ambisjoner og tåpelighet. Men det er bruken av farge og komposisjon som virkelig gir opplevelsen liv—lyse røde og blå toner kontrasterer med matte brune og grønne, og skaper en behagelig spenning. Man kan ikke unngå å føle en blanding av glede og refleksjon når man vurderer implikasjonene av de mange handlingene som, ved første øyekast, synes å være trivielle, men som faktisk fungerer som advarsler.