I dette fantastiske landskapet utspiller en stille rolig etterspill seg under en vid himmel. Lerretet domineres av den majestetiske tilstedeværelsen av skyer, malt med slik finesse at de ser ut til å sveve uanstrengt over horisonten. Leksen mellom lys og skygge gir scenen et dramatisk preg; mørke skyer henger truende i det fjerne og antyder den nylig passerede stormen. I forgrunnen sees en myk skråning som er prydet med trær, hvis frodige løvverk er malt i forskjellige nyanser av grønt, som symboliserer naturens motstandskraft. Bak bakken strekker stille vann seg, og reflekterer de myke fargene i himmelen, og inviterer betrakterens blikk til å vandre mot horisonten.

Fargepaletten er en delikat balanse mellom myke blå og grønne nyanser, impregnert med gyldne nyanser som antyder at solen kan være i vei for å skinne etter det stormfulle været. Denne følelsen av ro etter stormen er påfallende; man kan nesten høre den lette klukkingen av vann som treffer kystlinjen og lyden av naturen som vender tilbake til livet. Historisk sett fanger dette verket essensen av romantikken, der naturens skjønnhet ofte fungerer som bakgrunn for å uttrykke menneskelige følelser og erfaringer. Dette verket gjenklanger den dype forbindelsen mellom menneskeheten og naturen — et uttrykk for Savrasovs kjærlighet til landskap som blomstrer i sin autentisitet og vitalitet.