I denne gripende scen deltar en gruppe personer kledd i tradisjonelle klær djupt i bønn på et tak, innrammet av en fortryllende skumringshimmel. Arkitekturen rundt dem, med sine intrikate minareter og kupler, antyder et rikt kulturlandskap, muligens reflekterende av en ikonisk by i den islamske verden. Atmosfæren er fylt med en følelse av fred når det siste lyset av dagen projiserer myke pastelfarger over horisonten; dempede blå og varme okerfarger skaper en rolig bakgrunn som resonerer med den meditative kvaliteten av øyeblikket. Figurene danner et vev av gester—noen holder hendene i bønn, mens andre bøyer seg i respekt—og formidler alvorligheten i deres åndelige praksis.

Komposisjonen tiltrekker seg betrakterens øye fra forgrunnen, der en ensom figur står med verdighet, mot horisonten hvor den voksende månen dukker opp, og antyder håp og guddommelig nærvær. Den forsiktige plasseringen av figurene, hver oppslukt i sin hengivenhet, skaper en harmonisk rytme som øker den følelsesmessige vekten av scenen. Gérôme’s oppmerksomhet på detaljer, fra teksturene av plagg til det delikate lysets spill, gir en påtagelig forbindelse med bønnens kulturelle og religiøse betydning, og inviterer til refleksjon over troens universelle egenskaper. Dette verket eksemplifiserer kunstnerens mesterlige evne til å fange både fysiske og åndelige riker, og bygger en bro mellom det verdslige og det hellige med utsøkt skjønnhet.