Et fredfylt, tåkete landskap utfolder seg på dette stemningsfulle maleriet, hvor en jordvei krummer seg forsiktig gjennom en grønn eng kantet av høye trær. Til venstre bøyer en rekke slanke, delikate trær seg elegant, med sparsomme blader som pryder himmelen, mens til høyre danner det tette, frodige løvverket av modne trær en nesten ugjennomtrengelig grønn vegg. Tåken sprer lyset og myker opp scenen i en dempet palett av grønne og grå toner. To små menneskefigurer, knapt mer enn silhuetter, står på den fjerne veien og inviterer til stille ettertanke over ensomhet og naturens omfavnelse. Den nøye penselføringen fanger både gressets tekstur og tåkens flyktige kvalitet, og smelter dem sammen til en drømmende, fredelig og lett mystisk atmosfære.

Kunstneren mestrer både lineær og atmosfærisk perspektiv, og leder blikket mot det tåkete forsvinningspunktet hvor land og himmel flyter sammen uklart. Kontrasten mellom de tynne, slanke trærne på den ene siden og den tette, skyggefulle massen på den andre fremhever naturens variasjon og balanse. Det kjølige, dempede fargevalget forsterker morgenkulden og roen, og vekker en ettertenksom stemning. Maleri fra det utfordrende året 1917, virker verket å tilby en meditativ flukt til den rolige skjønnheten i det franske landskapet, og gir betrakteren en følelse av tidløshet og fred midt i historiske uroligheter.