Dette sjarmerende portrettet fanger en ung jente som sitter elegant i en rikt utsmykket trelenestol med gullakenter. Hun har på seg en delikat hvit kjole med volanger og blonder, og det blonde håret hennes er pyntet med en blå sløyfe som gir et mykt og uskyldig uttrykk. Jenta holder en dukke kledd i en like detaljert drakt, noe som vekker en følelse av barndommens ømhet og nærhet. Kunstnerens penselstrøk er myke, men presise, og skaper en varm atmosfære gjennom det subtile samspillet mellom lys og skygge, med særlig vekt på teksturene i stoff og hud.

Komposisjonen fokuserer på jenta, hvis rolige blikk inviterer betrakteren til et stille øyeblikk av refleksjon. Den mørke bakgrunnen av løvverk står i kontrast til lysheten i kjolen hennes, noe som gjør henne til det ubestridte fokuset. Dette maleriet utstråler en nostalgisk følelse, og feirer uskyld og den delikate skjønnheten i ungdommen. Det gjenspeiler også kunsttradisjonene fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, hvor portretter la vekt på både realisme og modellens intime personlighet.