Denne rolige elvebreddsscenen utfolder seg med et delikat impresjonistisk preg, og fanger det subtile spillet av lys og skygge under en skyet himmel. Komposisjonen er forankret av en mykt svingende sti til venstre, som varsomt leder blikket inn i maleriet mot broen som stille går over elven—et stille vitnesbyrd om menneskets tilstedeværelse i naturens rike. Penselstrøkene er løse, men gjennomtenkte; de blander dempede grønne, brune og grå toner som fremkaller den frodige men dempede atmosfæren en skyet dag medfører. Vannet reflekterer disse tonene, glimrer mykt med sporadiske krusninger som bryter stillheten.

Emosjonelt formidler maleriet en mild melankoli eller en ettertenksom ro, og inviterer betrakteren til å lytte til vinden som hvisker mellom de høye trærne og føle den milde kjøligheten fra den nært forestående regnen. Kunstnerens teknikk minner om impresjonismens pionerer, og balanserer mesterlig detalj og abstraksjon, slik at øyeblikket får puste. Historisk sett gjenspeiler dette verket 1800-tallets fascinasjon for å fange naturens flyktige stemninger, og fremhever skjønnheten i hverdagslandskap med poetisk følsomhet.