Dette kunstverket fanger den fredelige skjønnheten ved et tradisjonelt kloster i Sikkim, med en unik arkitektonisk stil som forener stein- og treelementer; det bratte taket antyder håndverksdyktighet i regionen. Fargene er myke, men levende—de jordiske tonene i steinen kontrasterer forsiktig med den varme røde fargen på treveggene, noe som skaper en harmonisk tilstedeværelse i landskapet. Teksturen i malingen antyder en taktil kvalitet, både gir nesten seeren mulighet til å føle den kalde steinen og det grove strået i taket. I bakgrunnen er fjerne fjell svake og tåkete, noe som beriker scenen med dybde. Den frodige vegetasjonen som omgir strukturen bidrar til en følelse av ro og fred, og inviterer til refleksjon over klosterliv. Ved å se nærmere, kan man se en figur, kanskje en munk, kledd i dempede farger, som smelter sammen med miljøet; denne figuren trekker blikket til seeren til maleriets narrativ, og skaper en kontemplativ stemning.

Komposisjonen er mesterlig balansert, og viser klosteret som et fokuspunkt mens den leder blikket gjennom naturens elementer—gress og trær—som rammer det inn. Vereshchagins dyktige bruk av lys og skygge gir verket en fortryllende atmosfære, og forsterker følelsen av ensomhet. Den følelsesmessige innvirkningen er dyp; det finnes en aura av mystikk rundt klosteret, et fristed som ligger i naturen, som vekker lengsel etter fred og introspeksjon. Historisk sett reflekterer slike fremstillinger av østlige strukturer fra vestlige kunstnere fascinasjonen for fjerntliggende kulturer, noe som gjør dette verket til en verdifull del av Vereshchagins virksomhet, som ofte forsøkte å bygge broer mellom kulturelle forskjeller gjennom kunst.