I denne ømme fremstillingen holder en mor sitt barn i en frodig eng full av livlige gule blomster, der hver petal reflekterer en varm glans opplyst av solen. Morens sarte trekk stråler av en rolig kjærlighet, og fremhever båndet mellom dem. Kledd i en myk hvit kjole med subtile hint av rosa, utstråler hun renhet og eleganse, mens den dype grønne fargen på engen skaper en slående kontrast, og forankrer øyeblikket i naturens omfavnelse. Trærne i bakgrunnen er bare antydninger, malt med brede, forenklede penselstrøk mot den vide blå himmelen, ekko av en følelse av ro og et idyllisk landskap.

Når blikket beveger seg over lerretet, er det umulig å ikke bli overveldet av en varm følelse—en blanding av kjærlighet og morskap. Barnet, som lener seg mot henne, ser fredelig og tilfreds ut, som personifiserer uskyld. Fargene brukt her er ikke bare estetisk tiltalende; de pulserer med liv og glede, samtidig som de formidler en dyp representasjon av familiens kjærlighet. Dette maleriet, laget i 1899, gjenspeiler ikke bare en intim scene, men også et viktig øyeblikk i den utviklende historien om familiens og den følelsesmessige forbindelsens betydning i kunsten i løpet av denne perioden, noe som markerer en overgang mot mer figural og personlig uttrykk innen de bredere kunstneriske bevegelsene fra den tid.