Denne ømme scenen fanger to unge jenter i et enkelt hjemmemiljø, med nakne føtter som hviler mykt på det kalde gulvet, og skildrer et øyeblikk av intimt samvær. Den eldre jenten lener seg med et mildt og kjærlig smil mot den yngre, som virker sjenert og ettertenksom, med fingrene nær munnen i en klassisk gest av tilbakeholdenhet eller nøling. Fargepaletten er en myk blanding av jordfarger — brunt, kremfarget samt falmede blå og røde nyanser — som fremhever varmen i deres relasjon mot en beskjeden bakgrunn.

Bouguereaus mesterlige penselføring vises i den nøye gjengivelsen av uttrykk og teksturer — det grove stoffet i kjolene, det myke, bustete håret og den slitte trestolen. Lyset faller mykt over scenen og fremhever barndommens uskyld og sårbarhet, mens den enkle tallerkenen med brød og et glass vann på gulvet antyder deres enkle levekår. Verket utstråler emosjonell ekthet og stille verdighet, og inviterer betrakteren til å føle omsorgens og beskyttelsens skjøre bånd i et hverdagsøyeblikk fra slutten av 1800-tallet.