Dette selvportrettet viser det intense blikket og den dype uttrykksevnen som definerer Vincent van Goghs tilnærming til selvrepresentasjon. Bakgrunnen, en dyp, melankolsk marineblå, skaper en fascinerende scene for figuren; den ser nesten ut til å sluke ham, og forsterker skarpheten i ansiktstrekkene hans. Van Goghs strålende blå klær står i skarp kontrast til hans flammende røde hår og skjegg, og omgir ham med en aura av introspeksjon og emosjonelt opprør. Hver penselstrøk er fylt med hastverk, og gir komposisjonen en følelse av bevegelse og liv som innbyr betrakteren til å stoppe opp og reflektere.

Kunstnerens valg av å bruke utradisjonelle farger gir lag av kompleksitet til portrettet. De livlige nyansene, lagdelt med uttrykksfulle penselstrøk, avslører ikke bare likheten hans, men også hans indre kamper. Denne perioden var formativ for Van Gogh; han eksperimenterte med farger og teknikk på måter som ofte lå foran sin tid. Fangende og rå, måten den tykke malingen ser ut til å hoppe ut fra lerretet på, taler om en brennende kamp, og trekker betrakteren inn i et intimt oppgjør med kunstnerens psykologi. Her er det ikke bare et ansikt, men et vindu inn i en livlig, noen ganger mørk verden av en banebrytende kunstner.