Dette maleriet omgir betrakteren med sine eteriske kvaliteter, og minner om en tåkete morgen der lyset dansende mykt over lerretet. De øvre delene er fylt med myke nyanser av gult og lyseblått som smelter sammen og skaper en nesten drømmende himmel. Disse fargene reflekterer både lyset fra soloppgangen og en atmosfære mettet med forventning. Monets karakteristiske penselstrøk, delikate og løse, ser ut til å viske ut grensene mellom jordens og himmelens elementer; de inviterer oss til å trå inn i hans inntrykk av naturens flyktige øyeblikk.

I de nedre områdene av verket ser vi antydninger til løvverk fremstilt i myke grønne og blåtoner, som rammer inn komposisjonen og trekker oppmerksomheten mot den store utstrekningen over. Denne naturlige rammen vekker også følelser av intimitet, som om vi kikker gjennom et slør inn i en verden badet i rolig lys. Den følelsesmessige virkningen er dyp — som om vi kunne høre de stille hviskene fra daggryet, ledsaget av det myke raslet av blader i bakgrunnen. Dette stykket, gjennomsyret av impressionismens historie, symboliserer en dreining mot å fange flyktige øyeblikk i naturen, og legger vekt på lys og farge i stedet for klare former. Monet, med dette verket, inviterer oss til å sette pris på ikke bare det vi ser, men også det vi føler under overflaten.