Maleren stråler av en frodig, livlig energi som inviterer seeren til et stille rike av natur. Bred striper av levende gule og grønne nyanser dominerer lerretet, og fremhever Monet's dyktighet i å fange essensen av hagevannene. Fargeinteraksjonen skaper en drømmeaktig kvalitet, hvor vertikale penselstrøk antyder løvverket. Deres uklare kanter vekker en følelse av bevegelse; kanskje en mild bris rører ved bladene. Monet's teknikk her – uttrykksfull og abstrakt – gjør forskjeller uklar og samler refleksjoner på vannet med frodigheten ovenfor. Den kaotiske harmonien snakker om ro, sprengfylt av liv men likevel beroligende i mykheten sin.

Når jeg betrakter verket, føler jeg meg som om jeg er transportert til en solfylt ettermiddag ved en vannliljedam, luften fylt med duften av blomstrende blomster. Det er fascinerende å vurdere den historiske konteksten: malt i en tid da impresjonismen redefinerte perspektivene i kunsten, utfordrer Monets fokus på lys og farge ikke bare tradisjonelle former, men gir også innsikt i hans følelsesmessige forbindelse med landskapet. Dette stykket, selv om det er forankret i den naturlige verden, overskrider enkelt replikasjon; det er et livlig inntrykk av minne og følelse, et vitnesbyrd om Monets dyktighet.