Scenen utfolder seg med en visceral energi; en tyrefekting gjengitt i rå og dramatiske linjer. Jeg kan nesten høre folkemassens brøl, hovenes klappring, okseens desperate brøl. Komposisjonen er en virvelvind av bevegelse: en angripende okse, ryttere som desperat prøver å beholde kontrollen, og figurene av menn som sliter for å felle dyret. Den grove teksturen i trykket, oppnådd gjennom etsede linjer, gir en følelse av umiddelbarhet, som om den fanger et flyktig øyeblikk i tid. Goyas mesterskap ligger i å formidle ikke bare spektaklet, men også de rå følelsene i hendelsen – frykt, mot og dødens tragiske uunngåelighet. Bruken av lys og skygge, så karakteristisk for Goya, intensiverer dramaet, fremhever oksen og matadoren, og trekker betrakteren inn i hjertet av handlingen. Det er en kraftfull uttalelse om den menneskelige tilstanden, rammet inn i konteksten av en brutal sport.