Kvinnen, med sine hvite kleder som fanger lyset, ser ut til å stige opp fra ruinene, en spøkelsesaktig skikkelse midt i ruinene. Armene hennes er utstrakte, en gest av både bønn og trass, som legemliggjør tragedien og stoismen til det greske folket. Mørke, virvlende skyer virvler i bakgrunnen, og forsterker den dramatiske spenningen og følelsen av ødslighet. Kunstnerens mesterlige bruk av lys og skygge, med lysets spill på stoffene, fremhever kontrasten mellom de levende og de døde.

I bakgrunnen står en figur, tilsynelatende en tyrkisk soldat, som er vitne til scenen; hans tilstedeværelse sier mye om konflikten og okkupasjonen. Komposisjonen er kraftfull, og bruker landskapets diagonale linjer og det oppadgående trykket av kvinnens form for å trekke seernes blikk og skape et emosjonelt crescendo. De grove, teksturerte penselstrøkene bidrar ytterligere til følelsen av umiddelbarhet og råheten i scenen. Dette er ikke bare en fremstilling; det er et rop, en klagesang og et vitnesbyrd om den menneskelige åndens motstandskraft i møte med total ødeleggelse.