Denne ømme scenen fanger en kvinne og et barn ved en brønn, innhyllet i det myke, flekkete lyset som kjennetegner impresjonismen. Kunstneren bruker delikate, prikkete penselstrøk som skaper en glitrende, nesten vibrerende tekstur. Kvinnen sitter rolig, iført en stripete bluse og blå skjørt, hatten hennes skygger forsiktig ansiktet; hun virker å være oppslukt i et stille øyeblikk av hvile. Overfor henne står barnet i en løs blå kjole, holdningen antyder nysgjerrighet eller kanskje en sjenert utveksling. Den frodige grønnskogen rundt dem, prikket med små blomster og innrammet av rustikke hus i bakgrunnen, gir en fredelig landlig atmosfære. Den dempede, jordnære paletten med innslag av blått og grønt inviterer til en rolig, kontemplativ stemning, mens samspillet mellom lys og skygge gir scenen varme og intimitet.

Komposisjonen er intim, men åpen, og trekker betrakteren inn i et privat øyeblikk av det daglige livet på landet. De løse, rytmiske penselstrøkene antyder bevegelse og liv utenfor rammen, mens balansen mellom figur og miljø fremhever harmonien mellom menneskelig tilstedeværelse og natur. Malt i 1882 reflekterer verket kunstnerens dedikasjon til å fange enkelheten og verdigheten i landlivet i en tid med raske industrielle endringer. Stykket er et betydningsfullt eksempel på impresjonistiske idealer—med fokus på lys, atmosfære og hverdagsmotiver—med en myk følelsesmessig resonans som fortsatt berører betraktere i dag.