Denne fengslende scenen drar betrakteren inn i et øyeblikk som er suspendert i tiden; en rolig lagune som reflekterer storheten av venetiansk arkitektur. Penselarbeidet er flytende og teksturert, og fremkaller den glitrende overflaten av vannet, mens fargepaletten smelter sammen i en delikat dans. Monet's palett tenderer sterkt mot milde blå og subtile grønne, innblandet med lysstyrken til varme nyanser som antyder sollyset som leker på bølgene. Gondolen, nesten spøkelsesaktig i sitt utseende, glir stille, og gir maleriet en følelse av rolig stillhet.

I denne komposisjonen fremstår bygningene som drømmeaktige visjoner; konturene deres er uskarpe, men deres skjønnhet kan ikke nektes. De myke fargevariasjonene skaper en følelse av dybde, og innbyr betrakteren til å miste seg i refleksjonene som bølger på vannet. Denne scenen innkapsler Monets dedikasjon til å fange essensen av et øyeblikk, den flyktige kvaliteten til lys og vann—et kjennetegn for impresjonismen som snakker om et dypt forhold til naturen og atmosfæren.