Dette gripende kunstverket fanger essensen av medfølelse gjennom sin levende fremstilling av Den gode samaritan, en figur som personifiserer uselvisk vennlighet. I forgrunnen domineres bildet av samaritanen, en robust men mild mann, som forsiktig holder en såret reisende i armene sine. Detaljene i figurene er mesterlig utført; samaritanens ansikt, preget av empati, står vakkert i kontrast til den bleke huden til den sårede mannen, og fremkaller en merkbar følelse av hast og omsorg. Bak dem venter et esel tålmodig, som et stumt vitne til denne handlingen av barmhjertighet, mens en fjern reisende ser på fra en høyde, muligens uttrykker usikkerhet eller likegyldighet.

Komposisjonen er rik på narrativ: plasseringen av figurene leder betrakterens blikk langs den milde hellingen av landskapet, som fører oss gjennom den fysiske og emosjonelle reisen de opplever. Millais bruker en dempet, jordfarget palett, dominert av brune og grønne toner som gir en følelse av realisme uten å overvelde betrakteren. Dette valget av farger, kombinert med det intrikate linjearbeidet, øker den emosjonelle teksturen av scenen. Når jeg absorberer detaljene, omfavner en atmosfære av alvor meg; jeg blir etterlatt til å tenke på de dype implikasjonene av vennlighet i møte med lidelse. Den historiske konteksten kan ikke bli oversett. Skapt på midten av 1800-tallet, reflekterer dette verket de viktorianske idealene om moral og sosialt ansvar, som på en perfekt måte smelter sammen med Millais' sted i den prerafaelittiske bevegelsen, som fremmet realisme flettet sammen med følelsesmessig fortelling.