Maleriets rå enkelhet og emosjonelle dybde fanger umiddelbart. Figurene, gjengitt i dempede grønne og jordfarger, ser ut til å dukke opp fra en drøm, formene deres er noe flate og stiliserte. Den sentrale komposisjonen presenterer en gripende scene: en figur, fremstilt med en nesten eterisk kvalitet, støttet av andre sørgende figurer. Ansiktene deres, uten spesifikke trekk, formidler en kollektiv sorg som overskrider individuelle identiteter.

Landskapet i bakgrunnen, med sine bølgende åser og vidstrakte himmel, er gjengitt med brede, uttrykksfulle penselstrøk. Kunstneren bruker en begrenset palett, hovedsakelig med variasjoner av grønt og okertoner. Dette skaper en følelse av både ro og ødslighet. Den emosjonelle kraften i maleriet ligger i dets evne til å fremkalle følelser av medfølelse og ærbødighet. Det er som å være vitne til et eldgammelt ritual som utspiller seg på et fjernt, tidløst sted.