Kunstverket fordyper deg i en frostet villmark, der et delikat dans av lys og farge utfolder seg. Lag av myke gråtoner og dempede blåtoner skaper en følelse av dybde og mysterium, og gjør at betrakteren føler at de ser inn i en verden som er dekket av en virvlende snøstorm. De bølgende formene av fjellene dukker opp, subtile men kraftfulle; silhuettene deres er risset mot den skylende himmelen og fremkaller en følelse av naturens urørte skjønnhet.

Komposisjonen, selv om den i sin essens er abstrakt, leder øyet gjennom et fredelig men tumultarisk landskap. Penselstrøkene – tykke, brede og uttrykksfulle – ser ut til å nå ut for å fange essensen av scenen, og formidle både bevegelse og stillhet. Denne dikotomi stimulerer fantasien, kanskje ved å gjenkalle minner om vinterens kulde og roen den medfører. Monet fanger ikke bare synet, men også den emosjonelle vekten av miljøet, og inviterer betrakterne til å miste seg selv i denne vinterlige omfavnelsen.