Midt i en rolig bakgrunn av bølgende åser og sakte vaierende gress, reiser restene av et romersk akvedukt seg stolt mot en vid himmel, og vekker en følelse av historie og nostalgi. Kunstneren har mesterlig fanget den forfalne storheten til denne gamle strukturen, med sine knuste buer og slitte steiner, som forteller historier om en glansfull fortid. Akvarellteknikken gir mykhet til scenen; de delikate penselstrøkene viser lyset som danser over ruinene, og kaster myke skygger som forsterker deres tredimensjonalitet. Kontrasten mellom de jorde røde og brune tonene av murstein og den myke blå himmelen skaper en harmonisk balanse som inviterer seerne til å stoppe opp og reflektere.

Når jeg står foran dette kunstverket, kan jeg nesten høre tidens hvisking; det virker som om åndene til de som en gang beundret denne akvedukten snakker gjennom steinene. Det fremkaller en bittersøt følelse – en lengsel etter det tapte, men også en feiring av skjønnheten funnet i forfallet. Tilstedeværelsen av to små figurer ved basen av akvedukten legger til et menneskelig element, og understreker skalaen av disse fantastiske ruinene, og trekker seerne inn i narrativet. Historisk sett gjenspeiler slike verk den romantiske fascinasjonen med ruiner som sveipet over Europa på 1800-tallet, og fremhever skjæringspunktet mellom natur, menneske og tid, og minner oss om alltings forgjengelighet.