I dette imponerende verket, reiser en rekke høye, slanke popler seg mot en livlig blå himmel, deres slanke stammer strekker seg opp mot himmelen, omfavnet av et fossefall av lysegrønt. Trærne står i sterk kontrast til de myke, lette skyene som danser over dem, noe som lar lyset spille lekent mellom greinene. Monet sine penselstrøk er løse men bevisste, og fanger både essensen av trærne og den eteriske kvaliteten av landskapet rundt. Bruken av lys er mesterlig—de lysende grønne nyansene indikerer ungdom og vitalitet, mens skyggeområdene antyder en behagelig dybde; bakken under er et mykt lappeteppe av gule og grønne toner, som forankrer scenen i en jordnær stabilitet.

Det er en følelsesmessig gjenklang vevd inn i dette stykket, da den lette auraen vekker en følelse av ro og åpenhet som man kan føle når man går gjennom en stille myr. Maleriet er ikke bare en representasjon av naturen; det inneholder det delikate forholdet mellom lys og skygge, mellom livets vitalitet og refleksjonens stillhet. I den historiske konteksten av impresjonisme står dette verket som et vitnesbyrd om Monets kontinuerlige utforskning av lys—hvordan det forvandler det ordinære til noe fascinerende. Gjennom dette kunstneriske perspektivet inviterer Monet seerne til å dykke ned i den fredelige skjønnheten i naturen, noe som gjør hvert møte med lerretet til et øyeblikk av gledelig oppdagelse.