Den avbildede scenen vekker en dyp følelse av fortvilelse og tragedie; i sentrum står Lazarus, en figur preget av både fysisk og emosjonell tortur. Hans uordnede hår og tattered klær står i skarp kontrast til rikdommen av festen som de velstående figurene i bakgrunnen nyter. Når han ser nedover, reflekterer uttrykket hans en stille motstandskraft midt i lidelsen, og vekker en gripende følelse av lengsel etter medfølelse som han ikke får. De to hundene, som ser ut til å følge ham i hans ensomhet, skaper en intim forbindelse og antyder et bånd dannet i delt uheld.

Komposisjonen er mesterlig arrangert; en lett bue fører blikket til seeren fra den overflodige festen til den krummede figuren til Lazarus. Kontrasten i detaljer og fokus forsterker den følelsesmessige vekten av scenen; de luksuriøse teksturene av mat og livlig samtale stiller seg i kontrast med Lazarus’s dystre realisme. Millais bruker en dempet, jordfarget palett som fremhever den dystre atmosfæren; de dempede nyansene av grått og brunt reflekterer Lazarus' livs fattigdom, samtidig som de antyder en underliggende vitalitet i den velstående verden han ikke kan nå. Interaksjonen mellom lys og skygge gir en dypere resonans til følelsen, kapsler inn temaet av sosial splittelse og menneskelig lidelse som veves gjennom fortellingen av denne bibelske liknelsen.