I dette fengslende kunstverket blir man umiddelbart transportert til et rolig fjellandskap, hvor de myke bølgene av terrenget vugger forsiktig under kunstnerens delikate penselstrøk. I bakgrunnen fremstår en majestetisk fjellkjede; dens svingende konturer er gjengitt med en blanding av kalde blå og myke lilla, som vekker en følelse av ro. Kunstneren bruker en teknikk kjent som impasto, ved å stable tykke lag med maling for å skape en tekstur som nesten virker taktil, og oppfordrer betrakteren til å strekke ut hånden og føle landskapets ruhet. Det er noe uomtvistelig fortryllende med hvordan fargene danser sammen, med penselstrøk som stiger og synker, hvisker hemmeligheter om naturens stillhet.

I forgrunnen antyder flekker av frodig grønt et rikt gress, prydet med sjarmerende rosa flekker, som om jorden blomstrer, og inviterer en til å ta et øyeblikk for å nyte den roen som denne scenen tilbyr. De myke fargegraderingene vekker minnet om et morgenlys som filtrerer gjennom, og kaster en myk varme over landskapet. Når jeg ser på dette stykket, føler jeg en dyp følelsesmessig tilknytning, jeg dykker ned i en fredelig drøm hvor naturens fred hersker. Historisk sett reflekterer dette verket tidlig 1900-talls tendensen til å ta naturen inn i kunsten - et svar på den industrielle tiden som oppmuntret kunstnere til å søke trøst i den urørte skjønnheten i verden rundt dem.