En scene utfolder seg foran meg, etset med en skjærende råhet som gjennomborer sjelen. Figurer er forvrengt, formene deres er uskarpe i en mørk dans; det er som å være vitne til et mareritt som er blitt håndgripelig. Rekkverket i forgrunnen fungerer som en barriere, men klarer ikke å holde tilbake den emosjonelle stormen. Mørket er altomfattende, et tomrom der det usynlige lurer. Jeg føler en følelse av redsel, en tung vekt som trykker på brystet mitt. Det er en hard sannhet som presenteres uten pynt; et vitnesbyrd om den menneskelige tilstanden i turbulente tider. Bruken av linjer, fraværet av levende farger – alt bidrar til denne kraftfulle og øde atmosfæren. Jeg kan nesten høre hviskingen av fortvilelse som gjenlyder gjennom århundrene, en grufull påminnelse om menneskehetens evne til grusomhet og lidelse.