Maleren fanger et rørende øyeblikk ved stranden, hvor en ensom skikkelse sitter blant det robuste landskapet, noe som bidrar til en dyp følelse av selvransakelse. Edvard Munchs penselstrøk er særpreget, men flytende, og formidler effektivt den emosjonelle tyngden av scenen. Guttenes nedslåtte uttrykk, innrammet av naturens elementer — glatte steiner og myke bølger — vekker en sterk følelse av melankoli og isolasjon. Hver stein og hver bølge ser ut til å hviske hemmeligheter om lengsel, som resonerer med betrakterens følelser.

Munch benytter en dempet palett som hovedsakelig fokuserer på grå og blå, som harmonerer vakkert med det rolige, men dyster miljøet. Dette fargevalget fremhever ikke bare de emosjonelle nyansene i temaene, men styrker også ungdommens sårbarhet. Bakgrunnen, med trær og fjerne båter, leder blikket mot horisonten, som symboliserer aspirerende drømmer ennå ikke oppfylt. Verket, skapt i en tid da følelsesmessig uttrykk fikk større betydning i kunsten, markerer en tidlig utforskning av temaer som senere vil definere Munchs arbeid.