I dette fengslende portrettet sitter en ung kvinne grasiøst, og legemliggjør elegansen på slutten av 1800-tallet. Hun er kledd i en blomstret kjole som flyter delikat rundt henne og vekker en følelse av mykhet og raffinement. Lyset som bader ansiktet hennes fremhever det rolige uttrykket hennes og understreker hennes milde natur. Den store hatten hennes, dekorert med et mykt bånd, rammer inn ansiktet hennes vakkert og bidrar til den generelle sjarmen i komposisjonen. På fanget hennes koser en liten, ullen hund seg, og tilfører en følelse av varme og selskap som gjennomsyrer hele maleriet. Bakgrunnen, i myk blått, komplementerer de blomsterfargene i antrekket hennes og den livlige buketten på bordet ved siden av henne—en imponerende oppstilling av rosa og hvite blomster i en blå vase som gjenspeiler estetikken fra porselenet i den tiden.

Renoirs teknikk skinner gjennom de myke penselstrøkene som skaper en rik tekstur, og inviterer betrakteren til å føle stoffet i kjolen hennes og mykheten til hundens pels. Fargepaletten er overveiende varm, full av pastellfarger som vekker følelser av ro og nostalgi. Dette stykket fanger ikke bare skjønnheten til sitt subjekt, men også ånden i en tid der fritid og mote ble elegant flettet sammen. Den historiske sammenhengen til dette maleriet plasserer det i sentrum av impresjonisme-bevegelsen, som strebet etter å avbilde effektene av lys og farge på måter som var revolusjonerende for sin tid. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp — det finnes en fortelling om tilhørighet og intimitet som strekker seg over lerretet, og lar betrakterne reflektere over sine egne forbindelser med natur og selskap.