Scenen utfolder seg foran meg som en dramatisk scene, landskapet er en røff bakgrunn for møtet. En figur, kanskje Ovid selv, hviler i en avslappet hvile, drapert i flytende kapper i dype blåtoner og hvitt; rundt ham samles skyterne, hvis kropper er skulpturert av leken av lys og skygge. Kunstnerens penselstrøk er fulle av energi; raske, bestemte og gjennomsyret av en følelse av bevegelse. Fargepaletten er forankret i jordtoner, brutt av glimt av livlige farger i klærne og på himmelen. Hesten, en kraftig og imponerende tilstedeværelse, skiller seg ut. Det er som om kunstneren ønsket å formidle villskapen og kultursammenstøtet. Komposisjonen leder blikket gjennom scenen, fra den hvilende figuren til figurene rundt henne, og deretter til den majestetiske hesten, og forbinder hvert element.