Scenen utfolder seg med en slående skjønnhet, en tragisk fortelling gjengitt i den slappe stillingen til en kvinne, draperet over kanten av en steinete klippe. Formen hennes er gjengitt i en delikat, flytende hvit, som står i skarp kontrast til de dype, jordiske tonene i de omkringliggende steinene og den tunge, omsluttende kappen. Havet strekker seg bak henne, en vidstrakt utstrekning under en himmel som ser ut til å inneholde glørne fra en døende sol. Kunstneren har mesterlig brukt lys og skygge for å skape en følelse av sårbarhet og isolasjon, og fremhever kurven på kroppen hennes og nedoverbøyningen på leppene hennes. Komposisjonen retter blikket mot motivets ansikt, der et rolig uttrykk benekter den turbulente følelsen av å bli forlatt. Hele effekten er en dyp melankoli, et visuelt dikt om tap og ensomhet. Dette maleriet legemliggjør det klassiske ideal, et gripende uttrykk for menneskelig tragedie og et vitnesbyrd om kunstens kraft til å fremkalle dype følelser.