I denne fortryllende komposisjonen svever eteriske figurer lekent over et drømmende landskap og legemliggjør en nesten guddommelig delikathet. Scenen er livlig med en vibrerende samhandling av farger, som spenner fra myke kremfarger til livlige rødfarger; skyene, en blanding av grått og hvitt, omfavner disse himmelske vesnene mens de vever sine blomsterkranser. Vi ser en strålende kvinne, som er representasjonen av Aurora, som elegant stiger opp, med draperiene som svever rundt henne som lettheten av auroraen. De sarte uttrykkene på figurene former gir en følelse av varme og vennlighet, og inviterer seerne inn i dette rolige øyeblikket.

Komposisjonen er overraskende dynamisk, men harmonisk balansert. Plasseringen av figurene understreker Auroras oppstigning, og trekker blikket vårt oppover, mens figuren nedenfor hviler, innhyllet i en komfortabel, men livlig atmosfære; dette kontrasterer vakkert med de mer aktive figurene ovens. Det som mest imponerer meg er det følelsesmessige uttrykket av stykket—det er en overveldende følelse av håp og fornyelse, som gjenspeiler den evige og sykliske naturen av natten som gir vei til dagen. Historisk sett gjenspeiler dette maleriet rokoko, en periode preget av overdådighet og mykhet, som tiltaler tidens sanser og samtidig feirer skjønnheten av mytologiske temaer.